Etter å ha tilbragt en uke på seminar i Santa Cruz, trodde jeg at Bolivia dreide seg om missekonkurranser og bil kombinert med en sedat tropisk livsstil. Overalt kunne man se grafitti av relativ moderat kvalitet, rettet mot Evo Morales og de som vil beholde Santa Cruz som en del av Bolivia. Jeg begynte å lure på hvor de 50 – 70 % bolivianerne som støttet Evo Morales holdt til? Gjemte de seg, eller hadde jeg kommet til et splittet land? Svaret lå en busstur unna.
Etter å ha kost meg i 16 timer på en kollektiv buss, kom jeg til La Paz. La Paz regnes som hovedstaden i Bolivia, dog noen grinebitere i Sucre mener at dette ikke er tilfelle fordi de besitter domstolene. I gatene hører man Save the world på panfløyte, og er vitne til at menn kledd ut som zebraer dirigere trafikken. Her på høylandet kan man se flust av plakater til støtte for landets sittende president, samt en mye fattigere befolkning. Sammenhengen er påfallende, regjeringspartiet MAS og de sosiale bevegelsene vil bruke penga på å bygge en velferdsstat, mens Cruzianerne helst vil bruke penga i Santa Cruz. De tar seg den rett til ikke å kommunisere med den sentrale myndighet fordi de sitter på naturessursene. Dette kan sammenlignes med om Rogaland skulle ønske å løsrive seg fra Norge, bygge en haug med skyskrapere i Stavanger med oljepenger, uten å dele med resten av landet.
El alto ligger en 20 minutters kjøretur fra La Paz, og har blitt mitt bolivianske hjem. Før bodde det en halv million mennesker her, de siste 20 årene har sett en fordobling av dette tallet. Bygningene bærer et provisorisk preg, og minnene vekker assosiasjoner til Lucky Luke og nybyggerne på prærien. Bikkjene går i gata, hyppig antall begravelsesbyrå, og alle har noe å selge her enten det er cocablader, dusjkraner eller mobilabbonement. Eldre kvinner går med de famøse Bowlerhattene på snei, og ofte med barnebarnet godt pakket inn på ryggen. De kalles Señoras de pollera, og var opprinnelig kvinner fra landsbyen som flytta inn til storbyen, deres yngre utgaver kalles Cholitas. Det skal sies at klimaet her er spesielle greier, El alto ligger nemlig 4015 m.o.h, noe som fører til en svimmelhet blandet med andpustenhet hos oss tilreisende. Juan Carlos, sjefen for organisasjonen vi jobber for (CEADL) tipser oss: Comer poquito, caminar despacito, y dormir solito. (Spis lite, gå sakte, sov alene)
Våre første dager som arbeidere for CEADL har vært preget av karnevalforberedelser, hele Bolivia går av hengslene førstkommende torsdag når nasjonalfesten begynner, og slutter ikke før mandag/tirsdag. Arbeidsmaurene på kontoret kaller dette 'den tapte uka', mens festløvene trekker på smilebåndet og gleder seg. Folkedansere og musikere fra hele Bolivia kommer sammen for å gi en formidabel fest, der lokal kultur står i sentrum. Godt at bolivianerne finner noe å samle seg om, for ellers er det mye knuffing mellom regionene og folkegruppene. De fleste her på høylandet håper at dette vil forandre seg med den nye grunnloven, der Bolivias opprinnelige folkegrupper har blitt anerkjente. Det er 36 i alt. De hvite elitene har splitta og herska mellom disse gruppene i omtrentlig 500 år, desverre har dette ført med seg en del autorasisme. Et av MAS sine trumfkort har derfor vært å spille på 'indigenismo', og 'capitalismo andino' for å bringe stoltheten tilbake.
Jeg tusler rundt blant hardtarbeidende Aymarer og Quechuaer (folkegrupper), og føler meg fortsatt som en lama med mine 1.88 i El alto. Sola brenner, og 'microene' (fellesdrosjer) kjører i full fart fra A til B mens de roper ut destinasjonene sine til potensielle passasjerer. Jeg pønsker fært på hva framtiden vil bringe for dette spennende og vennlige folket.